Alt jeg har lært om fukten, og det jeg fortsatt har igjen å lære
Kulden kommer man seg rundt med et par saueskinnstøfler på føttene. Fukten på vinduet i akterlugaren lar seg ikke like lett lure unna. Etter flere høster med båten som hjem vet Skippos destinasjonsredaktør Isabelle nøyaktig hvor mye fukten krever av en for å holdes i sjakk.
Det begynner alltid ved vinduene, først og fremst i akterlugaren vår. Kanskje er det fordi akkurat det vinduet sitter litt mer innestengt.
Men mer sannsynlig er det fordi vi sjelden er bare to voksne der om natten. Barna finner veien dit før eller siden, og ofte blir vi tre, noen ganger alle fire, etter den nattlige dansen vår der alle bytter senger med hverandre på vei mot morgenen. Akterlugaren på vår Jeanneau Sun Odyssey 39i er i alle fall så romslig at vi får plass i bredden, alle fire om det trengs, fra tidlig morgen til vekkerklokka ringer.
Jeg våkner en morgen i september, ser opp og ser at vinduet er dugget hele veien rundt, med små dråper samlet nederst på aluminiumslisten. Ikke noe dramatisk. Men det er signalet.
Fukten søker seg mot den kaldeste flaten den kan finne.
De morgenene er det som regel fordi vi har latt avfukteren hvile for å spare strøm, heller enn at vi har glemt den. Komforten om bord er så viktig for oss at avfukteren sjelden er noe vi går på akkord med, så lenge vi har strøm å unne den. Etter vinduene kommer veggene, særlig bak ting som står eller ligger tett inntil.
Så madrassene. Alt vi puster ut i løpet av natten trekker ned i sengen og legger seg mellom madrass og køye, der ingen luft kommer til. Vi har løst det med et tynt nettunderlag under madrassene, som lager en luftspalte slik at fukten faktisk kan ventileres bort i stedet for å bli liggende. Det fungerer bedre enn jeg turte å håpe.
Til slutt finner den også veien inn i skapene og sofaen i salongen, helt bakerst, på stedet man oppdager sist og helst ikke i det hele tatt.
Alt det der, fukten som gjemmer seg i vinkler, kriker og kroker, er det som faktisk har plaget oss om høsten. Selve kulden er enklere å håndtere.
Kalde gulv kan man leve med. Barna har fått tøfler med favorittfiguren sin på, og selv lever jeg i saueskinnstøflene mine nesten året rundt, skal jeg være ærlig, ikke fordi det alltid er kaldt, men mest fordi det er koselig.
Det som skjer hvis man lar det være
Vi lærte det på den harde måten. Seilerklærne lå i en plastkasse i en av sofaene i salongen, og da vi en dag løftet på lokket, var buksene flekkete av mugg.
Siden har vi satt inn ventilasjonsgitter på minst to steder i hver sofa, slik at luften faktisk kan bevege seg under sitteputene. Vi byttet også ut plastkassene med kurver i plastnetting, som puster i stedet for å lukke tett.
Vi har ikke hatt problemet siden.
Det er derfor vi er så nøye nå til dags. For oss som bor om bord handler det om å faktisk ha et godt bomiljø.
Våte klær hører hjemme i dusjen
En vane vi holder hardt på: våte klær kommer som regel ikke inn i båten. Barnas klær etter en dag i barnehagen tas av allerede i cockpiten, før de henges systematisk opp i dusjen med avfukteren på, eller blir hengende i cockpiten, alt etter hvor mye fukt og gjørme det er snakk om.
Doble sett med klær til barna er for oss ikke noe å prute på. Uten dem hadde vi stått der med ett eneste vått sett og ingen steder å gjøre av det.
Dusjen blir på et vis vårt tørkerom om bord. Lukket dør, avfukteren på. Noen ganger holder det med én kveld, så vi kan flytte avfukteren ut i salongen og la den jobbe med resten av båten gjennom natten.
Forskjellen merkes i lakenene
Vi er selvfølgelig mer sparsomme med avfukteren i uthavner, eller når vi vet at vi ikke kommer til å lade eller kjøre motoren på en stund. Men ellers går den for fullt. Forskjellen merkes først og fremst i sengetøyet. Vi har blitt bortskjemte og kjenner ganske raskt når lakenene er fuktige når vi skal legge oss om kvelden.
Det er en av grunnene til at vi byttet til laken i femti prosent bomull og femti prosent lyocell. Lyocell er en fiber som tar opp fukt og sprer den gjennom hele materialet i stedet for å la den samle seg mot huden. Et rent bomullslaken blir gjerne tungt og kaldt av nattefukten, mens dette kjennes tørt betydelig lenger, og tørker dessuten raskere enn et i ren bomull når det først skal vaskes. Det er også behageligere enn å sove i ren mikrofiber, som lett kjennes billig og litt plastaktig mot huden.
Hvor raskt lakenene tørker er minst like viktig som komforten. Lin har vi også vurdert, men selv om det tørker raskt, tåler det sjelden tørketrommel. For oss er det avgjørende, for en vaskedag skal ikke måtte bli et heldagsprosjekt der vi sitter i sofaen om kvelden med laken hengende i hele båten fordi de ikke har tørket i løpet av dagen.
Alt dette, vinduene, veggene, madrassene, lakenene, er ting vi har lært ved å være mye i båten år etter år. I dag har vi god kontroll og sørger for at luftfuktigheten ligger der den skal ved hjelp av fuktmålere, takket være alle høstene vi har tilbrakt om bord og alt vi har plukket opp underveis. Men jeg er likevel langt fra ferdig. I tillegg til fukten tenker jeg også på luftkvaliteten generelt: jeg har lest om avfuktere med innebygd HEPA-filter som skal gi bedre luftkvalitet, og det er noe jeg skal dykke dypere ned i. Kanskje finnes det flere måter å forbedre luftkvaliteten på som vi ennå ikke har funnet.
Føttene klarer jeg alltid å holde varme med et par saueskinnstøfler på. Fukten krever mer av meg enn som så.
Men det er også det som gjør at jeg fortsatt, hver høst, lærer noe nytt om båten vår.
Vil du følge flere av Isabelles hverdagseventyr mellom krønikene? Besøk instagram.com/sailingyachtally.